Babylon stjerner e himla långt vekke,
hende dei blingse og tar ein dag feil.
Men morningen rødme og kråkene trekke.
Me fatte i gåter, i glimt og i speil.

Adle mann ut i striden.
Reis deg og hent deg,
Det e siste liten.
Ei mor når minsten e sliten.
Så så, opp igjen.

Å, bli hos meg – te me skimte Gomorra,
et flakkandes innelys høgt på ein mur.
Stå i et portrom med sitt på det tørra.
La na ver ledige, la meg ha tur.

Stå, børst av deg skiten.
Reis deg og hent deg
det e siste liten.
Ei mor når minsten e sliten:
Så så, opp igjen.

Drømma seg ut. I det siste partiet
bikke det øve og flate seg ut,
når gårsdagen sleppe, går tjangsane frie,
og alt ligge klart te å bjynna på nytt.

Elsk, ikkje ver gniten.
Reis deg og hent deg,
det e siste liten.
Verden e skjeive å sliten.
Veksla inn sommartid
i siste liten.
Ei mor når minsten e sliten.
Så så, opp igjen.